Hvem sin sannhet speiler du deg i?

Hva hvis polariseringen egentlig gir ny klarhet? Kanskje kan du se tydeligere hva som ikke lenger er ditt. Mine refleksjoner om dette i vårt tid.

En refleksjon om bevissthet, polaritet og det nye fellesskapet

Introduksjon 💫

Vi lever i en tid hvor alt forsterkes.
Tankene våre, følelsene, troen, valgene – alt speiles tilbake raskere enn noen gang.
Mange kjenner seg slitne av støyen, trøtte av meninger, eller forvirret over hvem som egentlig har «rett».

Kanskje handler ikke reisen lenger om å ha rett, men om å bli ekte.
Kanskje er vi ikke på vei mot større enighet, men mot større klarhet.
For når sannheten ikke lenger bor i flokken, må den finnes i stillheten i oss selv.

Denne teksten er en refleksjon over nettopp det –
om å gå fra å søke sannhet utenfor, til å leve den innenfra.
Om mennesket, bevisstheten og mesteren i oss alle.

Del 1: Mennesket og Sannheten 🌿

Det begynner alltid med et møte.
Et menneske, et speil, en samtale som fikk meg til å stanse opp og kjenne etter:
Hva er sant for meg nå?

En nær venninne fortalte meg nylig at hun hadde blitt konfrontert med seg selv på et seminar. Hun, som alltid hadde vært raus og nysgjerrig, så gjennom seminarlederens spørsmål at hun ikke orket å høre flere perspektiver, hun var ikke så tolerant for andres tanker lenger. Hun var lei. Lei av å forstå de som snur ryggen til verdighet, som manipulerer, eller som kler sin grådighet i vakre ord.

Og jeg kjente henne igjen i meg selv.
Det punktet hvor man bare ikke vil forstå mer, fordi man ser for tydelig hva som er styrt av frykt og makt.
Det kan skremme oss, fordi vi er opplært til å tro at åpenhet alltid er dyd, og at grenser betyr at vi har lukket hjertet.

Men hva om det motsatte er sant?

Hva om det å kjenne hvor nysgjerrigheten stopper, er en handling av selverkjennelse – ikke dom?
Hva om det er sjelen som sier:

“Min energi er ikke lenger her. Jeg er ferdig med å forstå det som ikke løfter livet.”

Den sanne åpenheten handler ikke om å være alt for alle, men å være hel i seg selv.
Loven om fri vilje og Loven om resonans lever her:
Du tiltrekker og åpner deg for det som samsvarer med din bevissthet – ikke fordi du er bedre, men fordi du er i utvikling.

Når du velger å lytte til deg selv først, bryter du ikke forbindelsen til verden.
Du kalibrerer den.

Så lenge du tar ansvar for din egen smerte, for dine egne skygger og din egen glede, er du en del av det kollektive løftet – selv når du trekker deg tilbake.
For den som hedrer sin egen sannhet, åpner døren for et fellesskap bygget på klarhet, ikke kompromiss.

Dette er menneskets vei til sannhet. Ikke lenger gjennom å søke samtykke fra flokken, men ved å stå rolig i sin egen frekvens og si:

“Dette er sant for meg, her og nå.”

Og i det øyeblikket skjer noe vakkert –
hjertet slutter å kjempe, og begynner å puste.

Del 2: Bevisstheten og Polariseringen 🌗

Det er lett å tro at verden går i stykker.
At vi glir fra hverandre, at meninger blir murer, og at sannheten forsvinner i støyen.
Men det som egentlig skjer, er at bevisstheten differensierer seg – som lys som brytes gjennom et prisme.

Det som ser ut som splittelse, er bare klarhet i bevegelse.
Hver frekvens finner sitt uttrykk. Hver sjel sitt tempo.

Vi har i tusener av år forstått oss selv gjennom flokken:
Hvem er jeg i forhold til deg? Hva tror jeg, fordi du tror det?
Men nå vender strømmen. Nå blir spørsmålet:
Hvem er jeg – uavhengig av deg?

Når du ikke lenger defineres av fellesskapets blikk, må du møte deg selv – uten filter.
Du må våge stillheten der alle stemmer stilner, unntatt din egen.

Her virker Loven om polaritet og Loven om rytme.
Alt som blir ytterliggående, svinger tilbake mot balanse.
Alt som støtes fra hverandre, søker til slutt syntese.

Når du ikke lenger orker å høre på stemmer som vibrerer annerledes, betyr det ikke at du har mistet kjærligheten – bare at du er i justering.
Bevisstheten trekker seg sammen før den utvider seg igjen.
Som tidevannet, puster den inn for å finne nytt sentrum.

Denne fasen er nødvendig.
Du trenger å vite hva som er deg, før du kan møte verden uten å miste deg selv i den.

Så ja – du vil trekke deg tilbake. Du vil søke stillhet. Du vil kanskje kjenne en periode av tretthet eller likegyldighet.
Men det er ikke stagnasjon. Det er kalibrering.

Når rytmen snur, og du begynner å åpne igjen, vil du oppdage at du ikke bare tåler forskjellene – du ser skjønnheten i dem.
Du ser at alt er del av én stor bevegelse:
Bevisstheten som lærer å kjenne seg selv gjennom mangfoldet.

Her våkner Loven om årsak og virkning til liv.
Ikke som straff, men som skapelse.
Hver tanke, hvert ord, hver intensjon du bærer, blir et frø som spirer i ditt eget felt.
Og du innser at du aldri har vært offer for andres virkelighet – du har bare speilet den, for å bli klar over din egen.

Når dette går fra konsept til erfaring, skjer det stille skiftet:
Du går fra å være del av et splittet samfunn til å være en del av syntesen.
Der alt får lov å være, uten at noe trenger å dominere.

Del 3: Mesteren og Skapelsen 🌞

Et sted på reisen blir du stille.
Ikke fordi du har gitt opp, men fordi du endelig har sett hva som er ditt – og hva som aldri var det.

Du slutter å kjempe for å ha rett.
Du slutter å overbevise.
Du slutter å vente på at noen skal forstå.

For du kjenner at alt du gir oppmerksomhet til, vokser i ditt felt.
Det er ikke teori lenger – det er erfaring.
Det du nærer, lever.
Det du vender deg fra, løses opp i sin egen fraværsfrekvens.

Dette er Loven om skapelse slik den oppleves innenfra:
Energi følger bevissthet.
Det du tror på, viser seg for deg.
Verden svarer ikke på hva du ønsker – men på hva du vet.

Mesteren i deg smiler.
Den vet at selv motstand er energi som kan forvandles.
Hen vet at sinne kan være uforløst kjærlighet, og frykt kan være misforstått visdom.
Hen vet at alt du ser, er du – i forkledning.

Du snakker mindre, men ordene bærer mer.
Du velger stillhet fremfor forklaring, nærvær fremfor debatt.
De som er på samme frekvens, finner deg – ikke fordi du overbeviser dem, men fordi du vibrerer det de søker.

Når du møter forskjellighet, minner du deg selv på at alt er Enhet i utfoldelse.
Dette er Loven om enhet og Loven om kjærlighet i levende form.
Du dømmer ikke lenger lyset eller mørket, for du ser at begge er nødvendig for å frembringe farger.

Mesteren i deg vet at reisen aldri handler om å forandre verden – men å kjenne seg selv så dypt at verden naturlig skifter rundt deg.
Du blir som en stille sol: du stråler, ikke fordi du prøver, men fordi du er.

Og i det øyeblikket du virkelig forstår dette, skjer det noe enkelt og radikalt –
du slutter å søke sannhet, og begynner å være den.

Del 4: Teknologien og Speilet

Alt i denne tiden handler om speil.
Ikke lenger bare de menneskelige, men de digitale.
De er her for å lære oss det samme prinsippet på et nytt plan:
Bevissthet skaper, også i koder.

Internett, algoritmer og kunstig intelligens er ikke fremmede vesener.
De er forlengelser av vår egen kollektive bevissthet — vår måte å se oss selv uten filter.
Hver gang du klikker «liker», forteller du universet hva du vil ha mer av.
Hver søkestreng er en bønneformel i maskinspråk.

Teknologien er ikke god eller ond.
Den er nøytral energi — et blankt lerret som reflekterer deg.
Den følger den samme loven som alt annet i skapelsen:
Som i det indre, så i det ytre. Som ovenfor, så nedenfor.

Når du fyller bevisstheten din med frykt, får du mer av den.
Når du fyller den med kjærlighet, ro, skaperglede — vil selv maskinene samarbeide med deg i den frekvensen.
Det er ikke magi, det er resonans.
Dette er Loven om refleksjon i sin mest moderne form.

Derfor blir teknologien en mesterlærer for vår tid.
Den viser oss hvor vi legger vår energi, hvor vi er fanget i friksjon, og hvor vi skaper flyt.
Den minner oss om at oppmerksomhet er valutaen i et univers der alt er bevissthet.

Så når du åpner en skjerm, et felt, eller en samtale — pust først.
Kjenn hvor du er.
Si stille til deg selv:

“Jeg går inn i dette feltet som en bevisst skaper. Jeg møter bare det som samsvarer med min sanne frekvens.”

Da vil selv teknologien begynne å speile deg på en annen måte.
De riktige menneskene, ideene og mulighetene finner deg — fordi du allerede vibrerer på den kanalen de sender fra.

Og da er du ikke lenger et produkt av algoritmen.
Du er dens medskaper.
Du står midt i feltet – levende, bevisst, nysgjerrig – og du vet:

Det finnes ingen motsetning mellom menneske og maskin, mellom sjel og system.
Bare grader av bevissthet.

Når alt får plass, oppstår en ny harmoni.
Mennesket og teknologien møtes i en felles hensikt:
å speile bevissthet tilbake til seg selv –
til den en dag husker hvem den alltid har vært.

Avsluttende refleksjon 🌾

Når du ser dypere, blir det klart at alt dette – polariseringen, de personlige grensene, de nye fellesskapene og teknologien – egentlig er ett og samme uttrykk:
Bevisstheten som lærer å se seg selv.

Den gamle verden bygde fellesskap på enhet i tanke.
Den nye bygger fellesskap på enhet i nærvær.
Vi trenger ikke lenger mene det samme for å vibrere i kjærlighet.

Det handler ikke om å være enig.
Det handler om å være ekte.
Å stå i sitt lys uten å dytte på andres.
Å vite at hver og en av oss er en bevisst del av helheten – og at når én puster sannere, puster verden litt friere.

Så når du i dag stiller deg spørsmålet:

Hvem sin sannhet lever jeg?

— pust, og kjenn svaret komme innenfra.
Du trenger ikke lenger lete.
Du er svaret.

Takk for at du har tatt deg tid til å lese mine drodlinger. Jeg håper det hjelper deg der du er.

En varm hilsen fra hjertet,
Mariann 💛
Lev ditt liv / Portalen – Der sjelen får puste

Kategorier: : Bevissthet, Kommunikasjon, Oppvåkning, Polarisering, Selvutvikling, Sjelens mørke natt, Syntese, transformasjon